Borreliose

Utbredelse i verden

Borreliose er en infeksjonssykdom som er utbredt på den nordlige halvkule, og man kan bli smittet både i Norge og i utlandet. Det finnes over 20 ulike genoarter av Borrelia-bakterien, men bare noen få av disse forårsaker sykdom hos mennesker. I Europa og Asia er det særlig Borrelia afzelii og Borrelia garinii som dominerer, men også andre varianter som Borrelia burgdorferi sensu stricto, Borrelia spielmanii og Borrelia bavariensis kan være sykdomsfremkallende.I Nord-Amerika er Borrelia burgdorferi sensu stricto den vanligste typen som gir sykdom. En annen art, Borrelia mayonii, ble nylig identifisert i USA og kan også føre til sykdom hos mennesker.

I Norge er det skogflåtten (Ixodes ricinus) som er den viktigste smittesprederen. I sjeldne tilfeller kan også fuglefjellflått (Ixodes uriae) overføre smitte, men da må man oppholde seg tett på sjøfuglkolonier. I Russland og Asia er taigaflåtten (Ixodes persulcatus) den viktigste smittesprederen, mens i Nord-Amerika er det primært hjorteflått (Ixodes scapularis) og vestlig svartbeint flått (Ixodes pacificus) som er vektorer for borrelia.

Sykdomstilfeller i Norge

Totalt anslås det at omkring 8 000 nordmenn får borreliose hvert år. De aller fleste får en mild form av sykdommen, først og fremst det karakteristiske hudutslettet erytema migrans. Denne formen for borreliose er ikke meldepliktig i Norge, men en studie har vist at omtrent 7 000 personer får erytema migrans årlig.

En mindre andel utvikler en mer kraftig, systemisk form for borreliose – hvor bakterien har spredt seg til andre deler av kroppen, som nervesystemet eller ledd (for eksempel nevroborreliose eller borreliaartritt). I 2024 ble det registrert 648 slike tilfeller i Norge. De fleste tilfellene av systemisk borreliose ble rapportert fra Vestland, Agder og Møre og Romsdal. Barn mellom 0 og 9 år, samt voksne over 50, er de aldersgruppene som rammes hyppigst.

Smitte/Forebygging

Borrelia smitter kun gjennom flåttbitt. Flåtten har fire livsstadier: egg, larve, nymfe og voksen. Den blir ikke født med borrelia, men kan bli smittet når den suger blod fra infiserte dyr – som gnagere og fugler. Flåttlarver inneholder ikke borreliabakterier fordi de ennå ikke har tatt sitt første blodmåltid. Det er først når en infisert nymfe eller voksen flått biter seg fast og får suge blod lenge nok, at bakterien kan overføres til mennesker. Bakterien oppholder seg i flåttens tarm og bruker tid på å vandre over til bittstedet. Som hovedregel regnes flått som har sittet mindre enn 24 timer som lav risiko for smitte – men dette er ikke absolutt. Det finnes tilfeller der borreliose har oppstått selv om flåtten ble fjernet innen et døgn, men risikoen er da betydelig lavere.

For å redusere risikoen for smitte bør flåtten fjernes så raskt som mulig. Dra den rett ut med pinsett, flåttfjerner eller negl. Unngå å klemme på selve flåtten hvis mulig. Det gjør ingenting om biteredskapene (munndelene) blir sittende igjen i huden – de ser ut som en liten svart prikk og forsvinner av seg selv. Dette øker ikke risikoen for sykdom.

Flere studier viser at risikoen for å bli syk etter ett tilfeldig flåttbitt er lav – rundt 2 %. Selv om flåtten faktisk bærer borrelia, er risikoen for sykdom fortsatt relativt lav, anslått til cirka 8 %.

Symptomer

Borrelia gir som regel bare milde symptomer, vanligst er det karakteristiske hudutslettet. I noen tilfeller kan infeksjonen spre seg til nervesystemet, ledd – og mer sjeldent til hjerte eller øyne. Rundt 50 % av dem som smittes, får ingen symptomer i det hele tatt. Da klarer immunsystemet å bekjempe bakterien før det utvikles sykdom.

Tidligere ble borreliose delt inn i tre stadier, men i dag skiller man heller mellom mild borreliose og systemisk (disseminert) infeksjon. Det er ikke slik at man nødvendigvis må ha milde symptomer først for å utvikle en mer alvorlig form.

Det er viktig å oppsøke lege ved mistanke om borreliose. Tidlig behandling med antibiotika kan forhindre at sykdommen utvikler seg.

Mild borreliose

Erytema migrans
Et rødlig utslett (større enn 5 cm) som oppstår ved bittstedet.

Borrelia lymfocytom
En rød-blålig hevelse på 0,5–3 cm, ofte på øreflippen, brystvorten eller kjønnsorganer.

Systemisk (disseminert) infeksjon

Dette betyr at bakterien har spredt seg til andre deler av kroppen. Symptomer kan da være:

Nevroborreliose
Infeksjon i nervesystemet som blant annet kan føre til symptomer som sterke nervesmerter eller ansiktslammelser.

Borreliaartritt
Betennelse i ett eller flere ledd, ofte kneet. Kan gi hevelse, smerte og redusert bevegelighet.

Borrelia-karditt
Hjerteinfeksjon som kan gi forstyrrelser i hjerterytmen, som AV-blokk.

ACA (Acrodermatitis chronica atrophicans)
Langvarig hudbetennelse som kan gi rødlilla misfarging og etter hvert tynn, skadet hud.

Multiple erytema migrans
Flere utslett på ulike steder på kroppen etter én flåttbitt-episode, tegn på spredning via blodbanen.

Andre symptomer
I sjeldne tilfeller kan borrelia føre til kraftige allmennsymptomer, betennelse i øyet (panoftalmitt), eller regnbuehinnebetennelse (uveitt).

Diagnostikk av borreliose

Erytema migrans

Ved mistanke om erytema migrans er det ikke nødvendig å ta blodprøver. Kun halvparten av pasientene med ubehandlet erytema migrans har antistoffer når de oppsøker lege. Mange danner heller ikke nok antistoffer til at dette vises på testene. På den annen side kan man ha antistoffer fra tidligere flåttbitt uten å ha hatt borreliose. Derfor har borrelia-antistoffprøver ingen plass i diagnostikk av erytema migrans. De kan forsinke og villede riktig diagnose og behandling. Ved mistanke om erytema migrans, basert på sykdomsbilde og kliniske hudfunn, anbefales alltid antibiotikabehandling – selv om pasienten ikke husker et flåttbitt. Andre blodprøver, som senkningsreaksjon (SR) og hurtigsenkning (CRP), er vanligvis normale.

Borrelia lymfocytom

Diagnosen stilles hovedsakelig basert på sykehistorie og kliniske hudfunn. Blodprøver er vanligvis ikke nødvendig. Ved stor usikkerhet kan fastlegen ta en vevsprøve fra hevelsen som sendes til PCR-testing (arvestoffpåvisning). Prøven bør tas fra et område med tydelige betennelsestegn og sendes til Avdeling for medisinsk mikrobiologi ved Sørlandet sykehus. Fastlegen bør også opplyse om flåtteksponering, tid fra eventuelt bitt til symptom, symptomvarighet, eventuell behandling og beskrivelse av kliniske funn.

Nevroborreliose

For sikker diagnose er det nødvendig med både blodprøve og spinalpunksjon (ryggmargsprøve) for påvisning av borrelia-spesifikke antistoffer. Pasienter henvises ofte til nevrolog, infeksjonslege eller barnelege (ved barn under 18 år). Ved nevroborreliose finner man nesten alltid antistoffer i både blod og spinalvæske, men det kan ta 6–8 uker før nok antistoffer er produsert. I tidlig fase kan man noen ganger finne antistoffer i spinalvæsken, men ikke i blodet. Det er også viktig å se etter tegn til betennelse i spinalvæsken (forhøyet celletall av hvite blodceller).

Borrelia artritt (leddborreliose)

Ved mistanke henvises pasienten som regel til revmatolog. Det tas blodprøver for borrelia-spesifikke antistoffer, og nesten alle med borrelia artritt tester positivt – selv om ikke alle har høye verdier. For å bekrefte diagnosen tas også en prøve fra leddvæsken, som testes for borrelia ved hjelp av PCR (arvestoffpåvisning). Prøveresultater må vurderes sammen med sykehistorie (kjent flåttbitt eller erytema migrans) og leddsymptomer. Diagnostikk kan noen ganger være utfordrende da mange med leddplager har borrelia-spesifikke antistoffer fra tidligere flåtteksponering.

Acrodermatitis Chronica Atrophicans (ACA)

Hvis det er mistanke om ACA, bør det i første omgang tas en blodprøve og teste for borrelia-spesifikke antistoffer. Pasienter med ACA har oftest høye antistoffverdier. Fastlegen eller en hudlege kan også ta en vevsprøve av utslettet, som testes for borrelia ved hjelp av en metode som heter PCR (arvestoffpåvisning). Prøven legges på saltvann og kan sendes til Avdeling for medisinsk mikrobiologi ved Sørlandet sykehus. Det bør i tillegg opplyse om: flåtteksponering, tid fra eventuelt bitt til symptom, varighet på symptomer, eventuell behandling og beskrivelse av funn ved klinisk undersøkelse.

Borrelia karditt (hjerteborreliose)

For å stille diagnosen borrelia karditt er det nødvendig med blodprøve (antistofftest) og EKG-undersøkelse. AV-blokk som kan gi hjerterytmeforstyrrelser er et vanlig symptom på borrelia karditt. Diagnosen kan være vanskelig å stille da slike symptomer ofte skyldes andre vanligere tilstander.

Behandling

Borreliose er en bakterieinfeksjon som skal behandles med antibiotika. Førstevalg ved erytema migrans er penicillin i tablettform. Ved rask og tilstrekkelig behandling blir man kvitt infeksjonen.

Selv uten behandling vil erytema migrans ofte gå over av seg selv, fordi kroppens immunforsvar bekjemper bakterien. Likevel anbefales behandling, da dette reduserer risikoen for at infeksjonen sprer seg til andre deler av kroppen.

Systemisk (disseminert) borreliose – som nevroborreliose, borreliaartritt, acrodermatitis chronica atrophicans (ACA), borrelia karditt m.fl. – skal behandles med bredspektret antibiotika.

På denne siden finner du en full oversikt over behandlingen av flåttbårne sykdommer.

Fordi risikoen for smitte etter flåttbitt er lav, anbefales det ikke å gi antibiotika forebyggende.